I et stort lørdagsintervju denne uken med New York Times´ ledende journalist Lulu Garcia-Navarro idet han går av som USAs utenriksminister den 20. januar, analyserer Anthony Blinken sin utenrikspolitikk på vegne av president Joe Biden gjennom de siste fire år. Blinkens vurdering er at USA har lykkes med å gjøre verden tryggere og bedre. Journalisten stiller ham en rekke kritiske spørsmål, som f. eks. om tilbaketrekningen fra Afghanistan i 2021 som resulterte i store amerikanske og sivile tap av liv, og i terrororganisasjonen Talibans absolutte overtagelse av landet. 

Oppsiktsvekkende

I 60-70 prosent av intervjuet formidler Blinken vurderinger som samsvarer med hva Biden-administrasjonen har kommunisert hele tiden.

Men når det gjelder Israel-Hamas krigen og Benjamin Netanyahus rolle, sier Blinken nå oppsiktsvekkende ting.

Bidens omsorg

Verdenssamfunnet husker godt hvordan president Biden og Blinken kom til Israel i de aller første dager etter grusomhetene 7. oktober 2023. Biden brakte med seg en medfølelse og omsorg som israelerne trengte. Det rørte et helt folk. Ingen tvil om at den livslange jødevennen Biden, og jøden Blinken, talte fra hjertet.

De første par ukene etter 7. oktober var Blinken energisk opptatt av å få med seg Europa og USAs øvrige allierte på et raskt, definitivt oppgjør med Hamas og deres støttespiller Qatar. Kommunikasjonen var entydig: Vi må stanse Hamas for godt!

Bidens kritikk

Men så møtte USA økende og kompakt motvilje fra FNs generalsekretær António Guterres; fra EUs utenriksminister Josep Borrell; fra regjeringene i Spania, Irland og Norge; og fra moderate regimer i Midtøsten.

Bidens svakhet som leder ble tydelig for enhver.

Bidens og Blinkens mediekommunikasjon endret karakter til å bli stadig mer kritisk til Israel, og særskilt til statsminister Netanyahu og hans høyrekoalisjon. Sammen med verdensledere snakket man nedlatende om «Netanyahus krig».

«Problemet»

Snart var det ikke lenger Netanyahu som ble kontaktet offentlig av Biden og Blinken for å avklare de store spørsmålene, men forsvarsminister Yoav Gallant og krigskabinett-statsråd Benny Gantz, som utnyttet dette på hjemmebane i sitt politiske spill mot «Bibi», som ble nesten alltid omtalt av Biden, Blinken, Gallant og Gantz som «problemet» som kjemper for sine personlige ambisjoner - og ikke for gislene og Israels beste.

Men dette negative anti-Netanyahu-narrativet begynte å endres da Netanyahu fikk tale for fjerde gang i sin statsminister-karriere til hele Kongressen i juli 2024, etter invitasjon av lederen av Representantenes Hus i Washington DC, Mike Johnson. Endelig kunne verdenssamfunnet se hvem som er den ubestridte og visjonære kraft i Israel. Nå begynte Israels venner å omtalte ham som «vår tids Churchill».

Samarbeidet godt

I New York Times-intervjuet legger ikke Blinken skjul på at de hadde uoverstemmelser med Netanyahu, særskilt til å begynne med om humanitær hjelp til Gaza, og om bakkeinvasjonen av Rafa.

Men den overraskende endring av kommunikasjonen i intervjuet skjer når Blinken avslører at de hele tiden hadde samarbeidet meget godt med Netanyahu. Helt spesielt fremkommer Blinkens vurdering når han korrigerer Times-journalisten som sier som en selvfølgelighet at Netanyahu hindrer våpenhvile og gisselavtaler. Blinken svarer resolutt: «Nei, der er jeg uenig med deg!» Han legger utførlig ut om hvordan Netanyahu og han samarbeidet godt om å meisle ut en felles strategi og opptreden, og nevner konkret den humanitære hjelpen til Gaza, krigføringen i Rafa, samt våpenhvile og gisselløslatelser. Han hevder at Netanyahu har gjort alt som er mulig for gislene.

God grunn

Blinken forklarer om gode grunner til de vanskeligheter som oppsto fra tid til annen: «Det har vært tider da handlinger som Israel utførte gjorde det mer vanskelig, ja. Men det var en god grunn til disse handlinger, selv om de noen ganger gjorde det vanskeligere å nå en konklusjon. For eksempel drapet på Yahya Sinwar. I Sinwars fravær, der de egentlig hadde bare én enkelt beslutningstager, skjedde dette akkurat samtidig med at vi trodde vi kunne få denne enigheten over målstreken. Plutselig var det ikke lenger bare én beslutningstager, og det er blitt mye vanskeligere å få Hamas til å ta en beslutning, Så alle disse handlingene har andregrads eller tredjegrads virkninger som man må kalkulere.»

Bidens svakhet?

Denne uken har jeg publisert mitt ukentlige nett-tv-intervju med internasjonale ledere, «Insight with Pastor Torp». Min gjest er finnen Risto Huvila som har skrevet en veldokumentert bok om president Harry Trumans rolle ved grunnleggelsen av Staten Israel i 1948: «The Miracle of Israel and President Truman». Dokumentasjonen viser at President Truman etter andre verdenskrig møtte sterke anti-jøde-holdninger i sitt eget utenriksdepartement, men han trosset dem.

Han er dermed motsatsen til President Biden, som hadde full støtte fra utenriksminister Blinken, men som likevel bøyde av for internasjonalt press.

Biden lot seg diktere av antijøder i USA, samt antijøden Guterres i FN, antijøden Borrell i EU og Europa, og antijøder i Midtøsten.

Blinkens erkjennelse

Utenriksminister Anthony Blinkens erkjennelse i New York Times-intervjuet taler til fordel for hans ettermæle, og viser trolig at gislene kunne ha vært reddet og titusener av liv kunne ha vært spart dersom kjærligheten til jødene hadde ført til prinsipielle, øyeblikkelige og vedvarende handlinger.

Nå roper Blinken til verdenssamfunnet gjennom New York Times: «Man hører knapt noen ting fra noen etter 7. oktober om Hamas. Hvorfor har det ikke vært et samstemmig kor over hele verden for at Hamas må legge ned sine våpen, om å slippe fri gislene, å overgi seg — Jeg kjenner ikke hva svaret er på dette. Israel har ved flere anledninger tilbudt fritt leide til Hamas´ lederskap og soldater ut fra Gaza. Hvor er verden? Hvor er verden som sier: ´Ja, gjør det! Slutt dette! Stopp lidelsene som dere har påført folket!´»

Blinkens rop

Det spørs om Blinkens rop når frem til statsminister Jonas Gahr Støre, og heller ikke til utenriksminister Espen Barth Eide.

Under president Donald Trumps ledelse, bistått av USAs kommende utenriksminister Marco Rubio, har vi god grunn til å forvente en sterk og avgjørende holdning til Israel fra Det Hvite Hus, etterfulgt av EUs nye utenriksminister Kaja Kallas og Europas nasjoner, samt Saudi-Arabias kronprins Muhammed bin-Salman og Egypts president Abdel Fattah El-Sisi.

Trolig kan statsminister Benjamin Netanyahu, Israel og Midtøsten se frem til bedre dager.